Vi lever i et overfladisk samfunn hvor utseende er viktig. Altså er hår naturlig nok en viktig del av hverdagen for mange av oss.
Jeg har som kjent ikke et eneste hår på hodet og det kommer jeg nok ikke til å få på en stund heller. Jeg er dermed avhengig av parykk for å føle meg "normal". Selv om mange mener jeg burde kaste parykken og gå uten, ønsker jeg å fortsette med den. Det er rett og slett fordi jeg synes hår er pent. Jeg blir mer komfortabel med å gå uten parykken for hver dag som går, men jeg velger likevel å gå med parykk fordi jeg synes jeg ser bedre ut med enn uten.
I sommer begynte flekker med hår å vises for alvor, jeg fikk en antydning til øyebryn og jeg fikk også lange, mørke øyevipper på begge øynene. Jeg ble utrolig glad og tenkte lenge at "nå skjer det, nå får jeg det tilbake!", men i det siste har flekkene med hår blitt mindre synlig. Jeg har begynt å miste en del øyevipper og brynene er helt borte igjen. Det har for meg vært en kraftig nedtur, men jeg prøver å tenke positivt. Derfor har det ikke vært til å unngå å tenke at jeg kanskje aldri får håret tilbake. Dette er en noe jeg sliter med å akseptere.
Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal få håret tilbake og venter nesten bare på den dagen jeg kan legge bort parykken for godt. Selv om jeg prøver å tenke positivt går det likevel ikke an å ta det som en selvfølge at jeg kommer til å få det tilbake. Jeg prøver derfor å minne meg selv på hva som er viktig her i livet. Hva som er viktig å glede seg over i stedet for å være bitter for noe så lite som... hår.

Jeg prøver å tenke på hvor heldig jeg er som ikke er syk, men som kun har en overfladisk skramme. Jeg har tilgang på virkelighetstro parykker og man kan komme langt med litt sminke, så det er altså ikke verdens undergang.
Jeg skulle likevel gitt mye for å kunne gjøre hva jeg vil med håret slik som alle andre kan. Jeg har alltid drømt om langt, flott hår som jeg kan eksperimentere med til hverdags og til fest. Jeg ville likt å slippe å tegne på bryn hver morgen. Jeg skulle gjerne lagt fra meg parykken en gang for alle og se tilbake på denne hårløse tiden som et lærerikt kapittel i livet - et kapittel jeg endelig kunne sagt meg ferdig med.
Det er altfor lett å la tankene gli over i et negativt mønster. Å synes synd på seg selv for den minste ting. Det er altfor lett å glemme alt det gode og kun fokusere på det man ikke er fornøyd med. Derfor prøver jeg også å minne meg selv på hvor heldig jeg er som har et godt støtteapparat rundt meg. Jeg har en flott familie og gode venner som har vært der underveis. Jeg har en fantastisk kjæreste som elsker meg og synes jeg ser bra ut, også når parykken ligger på badehylla og sminken er fjernet. De er flinke og minner meg stadig på at det er meg de er glade i, ikke håret mitt.
Jeg har fått fantastisk god respons her på bloggen av kjente og ukjente. Jeg har blitt mer selvsikker med årene og bryr meg ikke like mye som før. All støtten og den gode responsen jeg har fått fra så mange har visket ut mye av det negative fra årene før. Jeg har gått fra å være ei usikker, deprimert jente til å være "hun som stod fram i media", ei jente med nyvunnet selvtillit.
Jeg har det generelt mye bedre med meg selv i dag og det er vel viktigere enn langt prinsesse-hår? For hvor mye jeg enn måtte ønske meg en slik løvemanke som mange av venninnene mine har, er ikke oddsene med meg. Om jeg får eller ikke får håret tilbake er en tanke jeg ønsker å legge fra meg, fordi jeg endelig har skjønt at jeg kan være meg selv 100 % uavhengig av hvilken vei det går. Jeg er meg og jeg er like awesome både med og uten den forbaskede parykken. Da kan jeg like gjerne bruke energien min på å være en hyggelig person og den beste versjonen av meg selv - uten hår.